"Man hører alltid; vær sammen for barnas skyld. Sannheten er at jeg for to år siden var utro med en arbeidskollega. Min mann fant ut av dette, og det har tatt lang tid å bearbeide. Vi bestemte oss for å forsøke å redde forholdet og har gått i terapi i lang tid. Jeg føler dessverre ikke at det hjelper. Utroskap stikker for dypt, både for meg og han.

Vi har tre flotte barn sammen, fra 7 til 15 år og har selvsagt holdt sammen på grunn av dem. Men de merker jo at ting ikke er som de skal mellom mamma og pappa. Er det alltid best å bli for barnas skyld? Det er spørsmålet som gnager meg, eller er det best for barna at foreldrene er lykkelige hver for seg?", spør en mor og kone.

Svaret er skrevet av Renate Schauerud Lade, miljø- og familieterapeut ved Familievernkontoret Øvre Romerike Glåmdal - Bufetat, Region øst.

Dette er et stort spørsmål med mange nyanser. Jeg ser at du skriver at dere har forsøkt terapi over lang tid. Jeg kan forstå at av og til stikker dette så dypt at det er vanskelig å gå videre i familielivet. Som mennesker er vi forskjellige når det gjelder hvordan vi forholder oss til vanskelige situasjoner, og hva de gjør med oss. Det er stort av dere å ha forsøkt å sette en ny kurs for å se om dere kan gå videre sammen og få tilbake tilliten mellom dere. Det gikk altså ikke selv om dere for barnas skyld forsøkte lenge.

«Vil jeg» vs. «klarer jeg»

I holdningen «for barnas skyld» ligger det mye som kan være vanskelig å forholde seg til. Å pleie parforholdet blir ofte nedprioritert i en hektisk hverdag. Men selv om kjærligheten tar slutt er mange innstilt på å fortsette samarbeidet som foreldre. Ofte er det slik at det er en voldsom iver etter å være gode foreldre selv om ekteskapet og kjærligheten skranter. I seg selv er det fint, men de magiske ordene her er «vil» og «klarer» - «Vil jeg dette» og «klarer jeg dette».

Det er en tung byrde å bære om foreldrene sier at de egentlig ønsket å skille seg når barnet var ti år, men at de holdt ut til barnet flyttet ut. Jeg tror i utgangspunktet ikke at barn ønsker at foreldrene skal holde sammen bare for deres skyld. Ulykkelige foreldre er langt fra optimalt for barn, men vil man det nok, er enige og dyrker andre verdier i livet, kan det selvfølgelig fungere. 

Jeg har lyst til å si noe om dagens situasjon og diskursen rundt parforholdet. I dag stilles det andre krav til parforholdet enn før. Den vi er gift med skal være både bestevenn, kjæreste, partner og livsledsager. Dette er høye forventninger og mange roller som skal fylles. I gamle dager var det vanligere at forskjellige mennesker fylte forskjellige roller. Jeg tenker at spørsmålet om man skal gå eller bli er en individuell vurdering man må ta med tanke på om man klarer å fungere i de rammene man lever i. Mister jeg meg selv? Klarer jeg å være en god nok forelder? Eller går dette rett og slett utover helsa mi?

Når nok er nok

Vi har ulike grenser for når vi tenker at «nok er nok», og hvor mye ensomhet og forskjellighet vi kan tåle. I min jobb er jeg opptatt av å hjelpe par og familier til å se på dette grunnlaget og gå med i prosessene for å finne ut om det er noe i parforholdet som kan jobbes med eller om det er for sent. Det er ingen andre enn deg selv og mannen din som vet hvilke prosesser og følelser dere har gått gjennom før dere tok dette valget.

Gjennom møter med familier i krise blir jeg mer og mer forsiktig med å «forstå for fort» hvordan ting egentlig er. Når et slikt valg er tatt, trenger man trøst og omsorg for å klare å være «fortsatt forelder». Man trenger ikke fordømmelse og kritikk. De par jeg møter har stått i prosessene sine i lang tid og har mange forståelige grunner for å bryte ut eller å fortsette ekteskapet selv om de ikke er lykkelige. Det er viktig å ha respekt for begge deler.

Å holde ut for barna er ikke rett for alle

Derfor blir svaret mitt på spørsmålet ditt at å holde ut for barnas skyld ikke er rett for alle. Ingen barn ønsker konstant ulykkelige foreldre, tror nå jeg. Når det er sagt, er det jo ikke slik at man nødvendigvis blir lykkelig av et brudd og det kan være mange tunge dager i forbindelse med å fortsette et foreldresamarbeid. Like fullt vil jeg si at det er viktig å kjenne etter hva man tåler, også om det innbefatter at man må ta et så stort og vanskelig omvalg i livet.

Dette tror jeg også barna på et eller annet tidspunkt vil forstå om man forsøker å forklare det for dem. Barn forstår at voksne feiler og ikke alltid ser hva som er til det beste. Barn er opptatt av om dere klarer å samarbeide og være nok venner til at de slipper å velge hvem de skal være lojale mot. Når man har som mål å lykkes med å samarbeide til det beste for barna, er det kanskje det som skal til for å føle en tilstrekkelig lykke som foreldre. Det er nettopp dette samarbeidet barn har behov for, enten vi bor under samme tak eller ikke.