"Hei. Jeg er en dame i 30-årene som i fjor opplevde et samlivsbrudd. Vi har to barn på seks og åtte år og 50 prosent samværsdeling. Vi bor ikke langt unna hverandre og har barna annenhver uke. Den siste tiden har imidlertid min datter på 6 år vist en annerledes oppførsel enn i starten.

Når hun er hos faren gråter og hyler hun så sårt fordi hun bare vil til meg at vi ved flere anledninger har måttet ta henne til meg. Hun gråter og gråter og slutter ikke før jeg har holdt henne inntil meg en time. Er det en forsinket sorgreaksjon på vårt samlivsbrudd? Er slike reaksjoner til barnets beste? Vi vil at barna skal være sammen hele tiden, og ønsker derfor ikke at datteren min for eksempel skal ha 30-70-ordning," hilsen en fortvilet mor.

Mor og datter holder hverandre

Illustrasjonsfoto: Tine Poppe

Svaret er skrevet av Anne Krogstad, familieterapeut ved familievernkontoret Øvre Romerike Glåmdal, avdeling Kongsvinger - Bufetat, region øst. Artikkelen sto på trykk i Glåmdalen 14. september 2019 og Romerikets Blad 15. september 2019.

Kjære mamma ... og pappa!

Det du beskriver er en ganske vanlig utfordring som vi møter i vårt arbeid på Familievernkontoret. Det som gjør meg glad, er at du beskriver situasjonen på en nøytral måte og slik at det virker som om du har tillit til pappaen.

Slik er det dessverre ikke alltid.

Mange opplever slike reaksjoner som du beskriver hos barna sine etter samlivsbrudd, og fordi samarbeidet med den andre er komplisert og bruddet har vært sårt og vanskelig, så er det fort gjort å tilskrive det som skjer med barna den andre, og dennes manglende «foreldreansvar» og forståelse, engasjement og tilstedeværelse for barnet.

Alt man trenger å vite for å være foreldre kan sies med mindre enn 20 ord

Du skriver at «barnefaren gjør en god jobb når han har barna». Med dette som utgangspunkt vil jeg her komme med noen innspill og refleksjoner, samt noe teori som jeg håper kan være nyttig for deg og som kan hjelpe deg og far når dere skal snakke om dette og prøve å forstå hva som skjer med datteren deres på 6 år.

Barns reaksjoner på samlivsbrudd er svært forskjellige; hos noen kommer følelsene ut og viser seg som sinne, tristhet eller skuffelse. Andre «lukker» seg mer og viser lite eller ingen reaksjoner. Dette gjør de nok både av hensyn til seg selv og av hensyn til foreldrene.

Noen kan ha vært forberedt på bruddet i lang tid, og kan til og med være lettet over at dette skjer.

Vi voksne må tillate barna å ha sine reaksjoner. Vi må verken overfortolke disse eller snakke dem bort. Mange foreldre ønsker bare å fjerne barnets smerte og prøver alt de kan å minske den.

Andre igjen kan tenke at det er så viktig at barnet får snakket om det bærer på og spør og prøver intenst å få i gang en samtale om barnets følelser. Det er viktig at de voksne er til stede og tilgjengelig men samtidig er avventende og gir barnet rom og anledning til å komme fram med ting det tenker på eller lurer på når barnet er klar for det. Det er viktig å respektere barnets signaler på om det er klart for å snakke eller ikke.

Dersom det er sterke konflikter mellom foreldre vet vi at barnets lojalitet og tilknytning kan trues. Noen barn trekker seg unna, inn på rommet, blir «usynlige», mens andre føler seg tvunget til å ta parti med en av foreldrene. Ofte kan barnet velge side med den av foreldrene som det tenker trenger mest støtte. Rettferdighetssansen hos barn er ofte veldig sterk. Barn ønsker at begge foreldrene skal ha det bra etter bruddet og derfor vise sterk medfølelse med den de oppfatter som «sviktet».

Barn som opplever sterk konflikt mellom foreldre har det vondt. Forskning viser at barn som opplever foreldrekonflikter over lang tid kan få mange problemer. Det er viktig at barn får være barn, og at foreldre ikke belaster barna med sine samarbeidsproblemer. Det betyr ikke at mor og far ikke kan være lei seg eller sørge over bruddet, men da er det viktig å sette ord på følelsen og trygge barna på at jeg klarer meg og det vil bli bedre.

For å se om vi kan forstå mer av det som skjer med deres datter vil jeg trekke fram John Bowlby, som var en britisk barnepsykiater og psykoanalytiker. Han er kjent for sin teori om at barnets psykologiske utvikling er avhengig av kvaliteten på den følelsesmessige tilknytningen til omsorgsgiver (foreldre). Han lanserte begrepet separasjonsangst, som beskriver den redselen små barn fremviser når omsorgsgiveren er ute av syne.

I hans tilknytningsteori kobler han barnets behov for omsorgsgiver som trygg base til evolusjonsteorien; når barnet føler angst søker det tilbake til omsorgsgiver som trygg base. Når barnet begynner å flytte seg rundt ved å krabbe og gå, øker muligheten for at barnet kan møte farlige situasjoner. Da vil det å søke tilbake til den trygge basen sikre at det ikke skades, overlever.

Bowlby tilla utviklingen av trygg tilknytning til omsorgsgiverens reaksjonsmåte på barnets angst. Når reaksjonsmåten var hensiktsmessig, ved å ta barnet opp på fanget, trøste det og gi det omsorg, bygges det opp en såkalt arbeidsmodell hos barnet. Det lærer seg hvilke personer som gir det trygghet og på hvilke måter det kan oppnå trygghet.

Trygghetssirkelen er en videreutvikling av tilknytningsteorien til Bowlby:

Circle of Security (COS)-modellen / Trygghetssirkelen kan kort oppsummeres med at foreldre har to funksjoner overfor barnet sitt: For det første å være en trygg base som barnet kan våge å bevege seg bort ifra uten at barnet dermed blir forlatt, og for det andre å være en sikker havn som alltid er der for å ta imot når barnet har behov for nærhet / trøst fra den voksne. Når barnet opplever å få disse behovene innfridd, og dermed kan bevege seg fritt i en trygghetssirkel rundt forelderen / omsorgspersonen, vil barnet kunne danne en trygg tilknytningsstil. Barna med trygg tilknytning beskrives på følgende måte:

Barnet har evne til adekvat følelsesregulering. Omsorgspersonene er sensitive, de overstimulerer sjelden, og de hjelper barna til å regulere følelser som blir så sterke at barnet mister kontrollen. Mantraet i COS-modellen om den gode oppdragerstilen er dette:

(Nesten) alt man trenger å vite for å være forelder kan sies med mindre enn 20 ord. Alltid: Vær større, sterkere, klokere og god. Når det er mulig: Følg barnets behov. Når det er nødvendig: Ta styring.

Så tilbake til din situasjon: Du vet at far er en god far og at han gjør en god jobb når han har barna. I starten gikk det greit med 50–50 fordeling, skriver du- men den siste tiden har det vært vanskelig for datteren deres å være borte fra deg. Hun viser sterkt og tydelig at hun føler seg utrygg akkurat nå. Du beskriver at det har vært så vanskelig å roe henne at dere har måttet avbryte den vanlige ordningen med uka hos pappa og latt henne få komme hjem til deg. Selv da har det tatt lang tid å roe henne.

Deres datter gir klare signaler på at hun trenger at dere en periode blir enige om en annen ordning for henne. Det er viktig at du og far får til en god prat rundt situasjonen og hvilke måter dere kan hjelpe jenta deres på. Kanskje far har lagt merke til noe som gjør at det er vanskelig for jenta å forlate deg? Dette kan være små ting som du selv ikke har tenkt over men som kan være med og påvirke. Et eksempel fra terapirommet er at flere foreldre forteller at de sier til barna sine når de skal reise til den andre: «Jeg kommer til å savne deg så veldig! Gleder meg til du kommer tilbake!». Dette er ment som en kjærlighetserklæring til deres elskede barn, men kan bli forstått annerledes av barna. Vi har flere barn som forteller at de da får dårlig samvittighet for å reise fra den forelderen som sier dette, de er bekymret for om den kommer til å ha det bra når barna ikke er der.

Hvordan trøster mor- hvordan trøster far når jenta er lei seg? Møter dere hennes følelser likt eller kan dere hjelpe hverandre med å finne gode måter å trygge henne på? Du skriver at målet er at dere vil at søsknene ikke skal deles opp og at begge foreldrene er like viktige for barna. Men veien fram til målet må kanskje justeres noe akkurat nå? Det å sette den «vanlige ordningen/fordelingen» for datteren din litt til side en periode kan være et tiltak som kan hjelpe dere og ikke minst henne. Hva med å dele opp uka slik at hun ikke får så lang tid borte fra deg? Eller legge inn faste møtepunkter i løpet av uka i forbindelse med aktiviteter? For mange barn kan små justeringer hjelpe. Det at hun føler hun blir møtt og forstått på at hun har det vanskelig nå og at hun ser at mamma og pappa virkelig vil prøve å forstå hvordan de kan hjelpe henne- kan være en viktig bekreftelse for henne på at hun blir «sett».

Selv om dere blir enige om å prøve en annen ordning en periode kan det langsiktige målet opprettholdes. Hennes søsken på 8 år har ikke de samme reaksjonene som henne. Dette kan en ha mange hypoteser rundt: kan det være at de to barna er ulike i forhold til hvordan de liker å ha hverdagen sin? At de tåler ulikt med hensyn til fravær av den forelderen de ikke er hos? At de har ulik tilknytning til mor og far? At den ene er mer robust og tåler endringer bedre enn den andre?

Barnets personlighet og resiliense (motstandsdyktighet) er altså faktorer en må ha med seg når en skal se på hvordan dere kan forstå og hjelpe jenta deres. Resiliens handler om å klare seg bra på tross av erfaringer med, og/eller opplevelser av relativ stor risiko. Det vil si at personer som har blitt utsatt for den samme type motgang og vansker, ofte reagerer svært forskjellig. Hvordan vi håndterer stress og katastrofer ulikt og hvordan vi tåler det uten å gi opp eller utvikle psykiske problemer. Det er mange ting som påvirker hver enkelts motstandsdyktighet: som for eksempel genetikk og hva slags temperament vi er født med.

Av og til kan barn ha reaksjoner som ikke handler om bruddet og situasjonen her og nå men at de er født med ulikt temperament og sårbarhet. Det er dette som gjør at det kan være så vanskelig å tolke følelsene som vises i en krise. Jeg håper dette kan gi dere noe punkter som dere kan snakke sammen om for slik å hjelpe jenta deres til å få det bedre. Det er smertefullt både for henne og dere andre i familien å oppleve hennes sterke reaksjoner. Jeg ønsker dere alt godt og håper dere klarer å opprettholde det gode samarbeidet og tilliten til hverandre som du beskriver at dere har nå. Det vil være veldig viktig for barna deres!

Med vennlig hilsen

Anne Krogstad, familieterapeut ved familievernkontoret Øvre Romerike Glåmdal, avdeling Kongsvinger

 

RÅD TIL FORELDRE OM BARNS BEHOV VED SAMLIVSBRUDD

Barn og unge tar skade av å leve med foreldre som har store konflikter over tid, så det er avgjørende at dere blir enige om hvordan barnet skal ha det framover.

Barn opplever det som godt at foreldre står sammen om de viktige avgjørelsene. De minste barna trenger også spesiell tilrettelegging.

Barn har behov for god kontakt med begge foreldrene sine. Det beste er at begge deltar aktivt i barnets liv på mange områder.

Dere har et felles ansvar for å legge til rette for at barnet har et godt forhold til begge sine foreldre. Det er viktig at barn unngår følelsen av å måtte velge mellom foreldrene sine.

Barn trenger at foreldrene er omsorgsfulle, engasjerte og sensitive. Menn og kvinner har ifølge forskning lik evne til å gi omsorg til barnet, men kan ha noe ulike måter å være forelder på.

Foreldre som deltar i barnets liv og aktiviteter, forblir betydningsfulle for barnet. Det å delta i mange forskjellige situasjoner og sammenhenger i barnets hverdag, er viktigere enn antall timer dere tilbringer med barnet. Det er likevel viktig å ta hensyn til barseltid og amming, der mor spiller en sentral rolle.