Bredal, Anja og Melby, Eli Ramsvik

Studien er utført på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet. Oppdragsgiver ønsket forskningsbasert kunnskap om barnevernets arbeid med tenåringsjenter utsatt for vold og/eller streng kontroll i familier med innvandrerbakgrunn. Prosjektet skulle belyse erfaringer og utfordringer fra både jentenes og barnevernets perspektiv. Formålet har vært å styrke barnevernets tilbud til jentene og familiene deres. De unge kvinnene som er intervjuet har ulik landbakgrunn og botid i Norge, og familiene deres har varierende sosioøkonomisk status. Det de har felles, er å vokse opp i en klassisk patriarkalsk familie med et strengt kjønns- og generasjonshierarki, der barn forventes å gjøre som foreldrene sier, og der jenter har mindre handlingsrom enn gutter. De har opplevd sterkt begrensende kontroll etter at de nærmet seg eller kom i puberteten. I vårt datamateriale har de fleste av de unge kvinnene blitt utsatt for fysisk vold, og alle har blitt utsatt for psykisk vold, blant annet i form av seksualiserte skjellsord som hore. Kontroll av kvinners seksualitet og bekymring for familiens ære er en sentral dimensjon ved voldens rasjonalitet, selv om voldsutøvelsen også kan ha sammenheng med rus, psykisk uhelse og traumer hos utøver. Det går et skille mellom de unge kvinnene som er fornøyd med hjelpen fra barnevernet, og de som opplever ikke å ha blitt sett og forstått. Det siste gjelder blant annet kvinner som beskriver seg selv som utagerende og sinte, og der de mener hjelperne ikke klarte å se bak «atferden». Noen har erfart at hjelpere ikke forstår hvor omfattende kontrollregimet i familien har vært. Studien viser at det finnes betydelig kompetanse på denne type saker i flere deler av barnevernet. Kompetansen er imidlertid ofte knyttet til enkeltpersoner, både innen og utenfor barneverntjenesten. Blant annet ser det ut til at barnevernet noen ganger konfererer ad hoc med uformelle eksperter i stedet for å henvende seg til det nasjonale kompetanseteamet. Rapporten avsluttes med en del anbefalinger, blant annet at barnevernets sikkerhetsarbeid bør gjennomgås med sikte på å avklare regelverket, øke kompetansen og få et mer enhetlig system. Arbeidsdeling og samarbeid med politiet er en sentral del av dette. Det bør utredes hvordan sterkt begrensende kontroll av ungdommer skal vurderes i lys av barnevernlovens begreper om omsorgssvikt, «forhold som kan skade deres helse og utvikling», «trygge oppvekstvilkår», «barnets beste» mm, jf. barneloven og barnekonvensjonen. Flere jenter kommer inn i barnevernet sent i puberteten, eventuelt kort tid før de fyller 18 år. Et vesentlig poeng er at kontrollen ofte vil øke utover i tenårene og ikke opphøre når jenta fyller 18 år, noe som skiller seg fra andre saker som barnevernet er mer vant til. Jentas ønske om omsorgsovertakelse bør tillegges stor vekt, framfor å velge plassering med foreldrenes samtykke. Omsorgsovertakelse vil i større grad skape ro og skjerme jenta for press. At jenta nærmer seg 18 år, bør ikke tale imot omsorgsovertakelse. Der jenta ikke plasseres bør det vurderes om jentas alder kan åpne for å tilby henne hjelpetiltak (for eksempel samtaler) uten foreldrenes samtykke. Tiltak som sikter mot å øke innvandrerbefolkningens kunnskap om og tillit til barnevernet, bør i større grad ha barn og unge som målgruppe.

159 s., utgitt av NOVA i 2018.