Gangen i en barnevernssak

Bekymringsmelding

Det er ofte slik at familier som ønsker hjelp selv tar kontakt med barnevernstjenesten. Det kan også være andre, som for eksempel skolen eller naboer, som melder bekymring for et barns omsorgs- eller livssituasjon.

Når barnevernet får en bekymringsmelding om et barn, skal de snarest og innen en uke vurdere om de skal iverksette en undersøkelse eller ikke. Det betyr at hvis barnevernet ønsker å gå videre med bekymringsmeldingen, oppretter de en undersøkelsessak for å finne ut mer om situasjonen til det barnet bekymringen gjelder.

Les mer om å melde fra eller ta kontakt med barnevernet

Undersøkelse

Når barnevernstjenesten har grunn til å anta at et barn har behov for hjelp fra barnevernet, skal de undersøke barnets omsorgssituasjon. Hvis det er grunnlag for å åpne undersøkelse, skal barnevernstjenesten snarest og senest innen tre måneder undersøke innholdet i bekymringsmeldingen. Formålet med en undersøkelsessak er å få mer informasjon om barnet og dets situasjon.

  • Terskelen for å starte undersøkelser skal være lav.
  • Undersøkelsen skal ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig. Barnevernstjenesten skal gjennomføre undersøkelsen slik at den i minst mulig grad skader barnet eller familien.
  • Barnevernstjenesten kan gjennomføre undersøkelser selv om familien ikke ønsker det.

Barnevernstjenesten tar kontakt og kommer på hjemmebesøk

I en undersøkelse tar barnevernstjenesten kontakt med både foreldrene og barnet. De kommer vanligvis også på hjemmebesøk for å få et nærmere inntrykk av familiesituasjonen. På møtet gjennomgår foreldre og barnevernet bekymringsmeldingen sammen. Foreldrene og barnet får muligheten til å uttale seg om situasjonen og om hvordan de har det.

Kontakt med andre instanser

Barnevernstjenesten vil ofte snakke med de ansatte i barnehagen, skolen og andre offentlige instanser som kjenner familien, for å høre hvordan barnet har det der og hvordan foreldrene fungerer i rollen. Barnevernstjenesten kan også be om en sakkyndig utredning.

Hva er en sakkyndig utredning?

Konklusjon – hva skjer etter undersøkelsen?

Barnevernstjenesten lager en rapport der de skriver et sammendrag av undersøkelsesarbeidet. Konklusjonen på undersøkelsen kan være at barnevernstjenesten

  • ikke finner grunn til bekymring og de avslutter saken
  • foreslår hjelpetiltak til barnet og familien i hjemmet
  • vurderer at barnet lever i en alvorlig situasjon med omsorgssvikt hvor hjelpetiltak ikke er nok og barnet ikke kan bo hjemme. I slike tilfeller fremmer barnevernstjenesten en sak til fylkesnemnda, som er egen rettsinstans for barnevernssaker.

Tiltak i hjemmet

Hjelpetiltak

Barnevernstjenesten og familien er ofte enige om at det kan settes inn ulike hjelpetiltak. Målet med hjelpetiltak er å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien. De fleste som får hjelp av barnevernet, mottar hjelpetiltak i hjemmet. Hjelpetiltakene skal være med på å øke foreldrekompetansen, kompensere for mangler i omsorgen, eller avlaste foreldrene. Eksempler på hjelpetiltak er

  • støttekontakt
  • barnehageplass
  • avlastningshjem 

Når barneverntjenesten setter inn hjelpetiltak, skal de utarbeide en tiltaksplan for barnet. Dette skal skje i samarbeid med familien. Barnevernstjenesten skal følge nøye med på hvordan det går med barnet og foreldrene og vurderer om tiltakene hjelper barnet.

Samtykke til å ta imot hjelpetiltak

Barnevernstjenesten kan som hovedregel bare sette i verk hjelpetiltak hvis familien ønsker det. I noen tilfeller kan det gis pålegg om hjelpetiltak, men da må saken først behandles av fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Foreldrene vil da få oppnevnt advokat, og kan møte i fylkesnemnda for å gi sitt syn på saken.

Tiltak utenfor hjemmet

Det kan være nødvendig å flytte barnet ut av hjemmet hvis barnets situasjon er så alvorlig at hjelpetiltak ikke er aktuelt, eller når det er forsøkt hjelpetiltak uten at dette har ført til nødvendig bedring. Dette kan også være aktuelt når barn har alvorlige atferdsproblemer i form av rus, kriminalitet eller på andre måter.

Å flytte barnet ut av hjemmet kan skje med eller uten foreldrenes samtykke. Barneverntjenesten kan ikke på egenhånd bestemme at barn skal flytte hvis foreldrene ikke vil. I slike tilfeller må saken til behandling i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.

Omsorgsovertakelse skjer kun i de mest alvorlige tilfellene, og bare en liten brøkdel av undersøkelsessakene ender med dette. En omsorgsovertakelse er et tvangsinngrep i foreldrenes og barnets gjensidige rett til familieliv. Barnevernlovens utgangspunkt er at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre, og det er derfor stilt strenge vilkår for at barneverntjenesten skal kunne overta omsorgsansvaret fra foreldrene.

Fylkesnemnda gjør vedtak

Dersom et barn skal flytte ut av hjemmet uten foreldrenes samtykke, må det treffes vedtak om dette i fylkesnemnda etter forslag fra kommunen. Fylkesnemnda er et domstollignende forvaltningsorgan som har avgjørelsesmyndighet iblant annet saker om omsorgsovertakelse av barn og om tvangsinngrep ved alvorlige atferdsvansker hos ungdom.

Les mer om fylkesnemndene (ekstern lenke)

Akuttvedtak

Et akuttvedtak betyr at barneverntjenesten mener at det er nødvendig å fatte et vedtak raskt (samme dag) fordi et barn er uten omsorg, eller fordi det kan være skadelig for barnet å forbli i hjemmet. Det er bare barnevernstjenestens leder/dennes stedfortreder, eller påtalemyndigheten som kan fatte akuttvedtak.

Hvorfor fattes akuttvedtak?

Som oftest er begrunnelsen for å fatte akuttvedtak at foreldrene sliter med rus eller psykisk sykdom, ved mistanke om vold mot barn, eller at barnet utsetter seg selv for alvorlig fare ved begå kriminalitet eller misbruke rusmidler. Akuttvedtak kan også fattes ved mistanke om at barn blir utsatt for menneskehandel, for å forhindre tilbakeflytting av barn som foreldrene selv har plassert utenfor hjemmet, eller for å forhindre flytting til hjemmet av nyfødte barn.

Plasseringsalternativer

De fleste barn og unge som plasseres utenfor hjemmet, flytter til et fosterhjem, mens noen flytter til barnevernsinstitusjon eller i bolig med oppfølging. Det er barnevernstjenesten i kommunen som beslutter om et barn eller ungdom skal flytte i fosterhjem eller på institusjon.

Fosterhjem

Et fosterhjem er et privat hjem som tar vare på barn og unge som av forskjellige grunner ikke kan bo sammen med foreldrene sine. Fosterforeldre har den daglige omsorgen for barnet på vegne av barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten har ansvaret for oppfølging av barnet og fosterhjemmet, samt sørge for nødvendige støttetiltak. Foreldrene vil likevel beholde det som gjerne omtales som et begrenset foreldreansvar for barnet, og vil kunne bestemme i enkelte viktige spørsmål, som valg av type skole, utdanning og religiøse forhold.

Les mer om fosterhjem

Barnevernsinstitusjon

Det finnes ulike type institusjoner i Norge og de fleste er rettet mot ungdom. Barn som er under 12 år blir som regel plassert i fosterhjem. Når ungdommene bor på barnevernsinstitusjonen deltar de i dagliglivet på institusjonen, går på vanlig skole og deltar på fritidsaktiviteter.

Les mer om barnevernsinstitusjoner

Publisert 25. mars 2015
Oppdatert 14. februar 2020