Hovedregelen innenfor helselovgivningen er at det kreves samtykke fra pasienten selv for å yte helsehjelp. Det stilles krav til både informasjon og form for at samtykket skal være gyldig. Videre er det en forutsetning at vedkommende har samtykkekompetanse.

Barn har begrenset kompetanse til å samtykke selv på grunn av alder. Det kan derfor oppstå spørsmål om hvem som kan bestemme hva i forholdet mellom barnets egen selvbestemmelsesrett og andres rett til å bestemme, herunder foreldre, barneverntjenesten og helsepersonell. Samtykkekompetansen kan også bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter.

Selv om barnet ikke har samtykkekompetanse, har barnet rett til å bli hørt og medvirke i beslutningsprosessen.  Les mer om barn og unges rett til medvirkning

Barn under 16 år

For barn og unge under 16 år har foreldrene eller andre med foreldreansvaret som hovedregel rett til å samtykke til helsehjelp på barnets vegne . Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernloven § 4-6 andre ledd, § 4-8 eller 4-12 har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp .

Uenighet mellom foreldre

Hvis det er uenighet mellom foreldre med foreldreansvar om helsehjelp, er det tilstrekkelig med samtykke fra en av foreldrene hvis kvalifisert helsepersonell mener at helsehjelpen er nødvendig  for at barnet ikke skal ta skade. En beslutning om slik helsehjelp kan påklages til Fylkesmannen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 tredje ledd. Fylkesmannen kan vedta at helsehjelpen skal avsluttes, inntil det er fattet vedtak på grunnlag av klage fra den andre forelderen eller andre som har foreldreansvaret.

Selvstendig samtykkerett?

Helt unntaksvis kan barn og unge mellom 12- 16 år ha en selvstendig samtykkerett til helsehjelp. Dette er aktuelt når barnet av grunner som bør respekteres ikke ønsker at informasjonen skal gis til foreldrene eller andre med foreldreansvaret. Dersom foreldrene ikke får informasjon om helsehjelpen har de heller ikke forutsetning for å samtykke til helsehjelpen, og pasienten må selv ha mulighet til å samtykke i slike tilfeller .

Personer mellom 12 og 16 år kan også ha samtykkekompetanse når det følger av «tiltakets art». Det kan være situasjoner der barn under 16 år ønsker helsehjelp som foreldre ikke samtykker til.  Dersom det foreligger tungtveiende hensyn som taler i mot at foreldre eller andre som har foreldreansvaret får informasjon om helsehjelpen har barn, uavhengig av alder, samtykkerett til helsehjelp.

For barn under 12 år har helsepersonell en snever adgang til å samtykke til helsehjelp. Når det foreligger tungtveiende hensyn for at informasjon ikke skal gis til foreldrene eller andre som har foreldreansvaret og personen er under 12 år, kan den som yter helsehjelp, ta avgjørelse om helsehjelp som er strengt nødvendig, og som ikke er inngripende med hensyn til omfang og varighet. En slik avgjørelse kan bare tas i en begrenset periode frem til det kan innhentes samtykke .

«Av grunner som bør respekteres»

Helsetjenesten må foreta en konkret helhetsvurdering hvor det må vurderes om det fra barnets side fremsettes grunner som bør respekteres, og om vedkommende er i stand til å ivareta egne interesser på en fornuftig måte, sett i forhold til det aktuelle tiltaket, veid opp mot foreldreansvaret.

«Tungtveiende hensyn»

For at det skal foreligge tungtveiende hensyn, må barnet være i, eller antas å være i, en situasjon som er alvorlig. Dette inkluderer også situasjoner som blir oppfattet som alvorlig av barnet selv. Dette kan for eksempel være ved alvorlig omsorgssvikt eller annen situasjon med alvorlig uro eller belastning, eksempelvis knyttet til kjønnsidentitet, seksualitet eller psykososiale forhold.

Situasjonen må i tillegg være av en slik karakter at helsepersonellet vurderer det som best for barnet at informasjonen ikke blir videreformidlet til foreldre eller andre som har foreldreansvaret. Det er vurderingen av hva som vil være til barnets beste som er avgjørende. Å unnlate å gi informasjon videre til foreldre eller andre med foreldreansvaret kan være best for barnet dersom slik videreformidling kan sette barnet i en svært vanskelig eller farlig situasjon. Det samme gjelder dersom videreformidlingen vil kunne skade barnets tillit til helse- og omsorgstjenesten og hindre at barnet gir informasjon som kan føre til at barnet får hjelp.

Avgjørelsen av om det vil være best for barnet å ikke videreformidle informasjonen kan være vanskelig å ta. Dersom helsepersonell får informasjon om alvorlig omsorgssvikt vil det som regel være klart at informasjon ikke skal gis videre til barnets foreldre. I andre tilfeller kan det være mer krevende å avgjøre om det å unnlate å informere foreldrene eller andre som har foreldreansvaret faktisk vil være det beste for barnet. Viktige hensyn vil kunne trekke i hver sin retning, og det må gjøres en konkret avveiing for å fastslå hvilke hensyn som skal tillegges avgjørende vekt for å sikre barnets behov på best mulig måte.

Helsepersonells adgang til å samtykke til helsehjelp for barn under 12 år

Da dette gjelder situasjoner der barn er under 12 år, er det særlig viktig å se til at situasjonen så snart som mulig blir endret, slik at de som har omsorgen for barnet kan samtykke til helsehjelp for barnet. Når barn er så unge, vil det å være involvert i og ta ansvar for helsen til barnet være en viktig del av omsorgsfunksjonen. Avgjørelse om å ikke informere foreldre eller andre som har foreldreansvaret på grunn av tungtveiende hensyn skal begrunnes i barnets beste. Barnets beste skal også legges til grunn i vurderingen av om strengt nødvendig og begrenset helsehjelp skal gis.

Vilkåret om at det bare kan tas avgjørelser om helsehjelp som er strengt nødvendig og som ikke er av inngripende karakter med hensyn til omfang og varighet, innebærer at det verken blir åpnet for operative inngrep eller medisinering. Det vil først og fremst åpne for at personell kan fortsette med å samtale med barnet for å avklare situasjonen nærmere, få bekreftet eller avkreftet en mistanke eller hjelpe barnet med å håndtere situasjonen. Det å hjelpe barnet med å håndtere situasjonen vil kunne være å bidra til at barnet blir trygg på at problemet kan og bør tas opp med foreldrene.

Les mer på side 71 i Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer (Helsedirektoratet.no).

Ungdom mellom 16 og 18 år

  • Ungdom over 16 år har som hovedregel rett til å samtykke til helsehjelp
  • Foreldrene eller andre som har foreldreansvaret har rett til å samtykke til helsehjelp for ungdom mellom 16 og 18 år som ikke har samtykkekompetanse, dvs. dersom ungdommen på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser eller utviklingshemning åpenbart ikke forstår hva helsehjelpen går ut på.
  • Er det tvil om ungdom mellom 16 og 18 år har samtykkekompetanse, bør denne vurderes faglig av Habiliteringstjenesten.
  • Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn mellom 16 og 18 år  som ikke har samtykkekompetanse, har barneverntjenesten også rett til å samtykke til helsehjelp .

Samtykkekompetanse

Samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter. For å frata en pasient samtykkekompetanse kreves det at pasienten åpenbart ikke er i stand til å forstå:

  • begrunnelsen for at helsehjelpen blir gitt og
  • hva et samtykke vil omfatte, dvs. tiltakets art og de nærmere implikasjoner av helsehjelpen.

Samtykkekompetansen må vurderes konkret opp imot den helsehjelpen det er snakk om i den aktuelle saken. Den kan falle bort for enkelte felt, men ikke nødvendigvis for alle områder.

Se mer informasjon om hvordan samtykkekompetanse skal vurderes i rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven under omtalen av § 4-3 side 83.

Barn og unges rett til medbestemmelse når andre bestemmer

  • Fra barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter om det samtykket dreier seg om, altså helsehjelpen, skal barnets foreldre eller andre som har foreldreansvaret, gi barnet informasjon og mulighet til å si sin mening før samtykke blir gitt. Det gjelder senest fra barnet er fylt 7 år.
  • Retten til medbestemmelse innebærer at barnet gis reell innflytelse.
  • Det skal legges økende vekt på hva barnet mener ut fra alder og modenhet.
  • Fra barnet er fylt 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener.

Situasjoner hvor det ikke gis samtykke

I situasjoner hvor barn og unge ikke kan samtykke selv og det heller ikke foreligger samtykke fra foreldre eller barneverntjenesten, foreligger i utgangspunktet ikke rettsgrunnlag etter helselovgivningen for å yte helsehjelp.

Manglende samtykke fra foreldrene kan være tilfelle hvor begge foreldrene velger å respektere barnets vegring, eller har liten tiltro til den behandlingen som tilbys. Tilliten til helsetjenesten kan også av ulike grunner ha blitt svekket, for eksempel på grunn av pågående barnevernssak.