Fosterhjemsplassering av barn fra minoritetsetniske miljøer

Anbefaling 10: Fosterhjemsplassering av barn fra minoritetsetniske miljøer skal skje slik at deres tilknytning til kultur, språk og religion blir ivaretatt.

Når barneverntjenesten skal finne fosterhjemsløsninger for barn med minoritetsbakgrunn, kan det være ulike oppfatninger av hvordan språklig, religiøs og kulturell tilknytning skal ivaretas. I slike tilfeller kan det være en utfordring å ivareta barnets rettigheter som en del av en etnisk minoritet, samtidig som man skal ivareta barnets rett til særbehandling som enkeltindivid.

Barneverntjenesten skal ta hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn

Barneverntjenesten skal ta tilbørlig hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Når barnet skal flytte fra familien, skal man ta hensyn til barnets kulturelle bakgrunn i vurderingen av hva som er barnets beste. Man kan se bort fra dette bare når det ikke er til det enkelte barns beste å flytte til fosterforeldre innenfor barnets egen kultur.

I FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, artikkel 27 heter det at «i de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter skal de som tilhører slik minoritet ikke nektes retten til sammen med andre medlemmer av sin gruppe å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion eller bruke sitt eget språk.» FNs barnekonvensjon, artikkel 30 gir samme rettighet til barn. I konvensjonens artikkel 20.3 heter det at: «Når løsninger overveies skal det tas tilbørlig hensyn til ønskeligheten av kontinuitet i barnets oppdragelse og til barnets etniske, religiøse og kulturelle og språklige bakgrunn».

Barneverntjenesten skal i forbindelse med valg av fosterhjem til det enkelte barn vurdere om fosterforeldrene har de nødvendige forutsetningene til å ivareta barnets særlige behov, bl.a. sett i lys av:

  • barnets egenart
  • formålet med plasseringen
  • plasseringens forventede varighet
  • barnets behov for samvær og annen kontakt med familie

Kulturforskjeller

Det kan være store kulturforskjeller også mellom mennesker som har samme opprinnelsesland. Dette kan handle om alder, kjønn, klasse, religiøs overbevisning. Spesifikke normer og verdier kan variere selv innenfor samme folkegruppe eller om de har samme landbakgrunn. Dette understreker behovet for å finne fosterhjemsløsninger innenfor barns slekt eller nære nettverk i saker hvor barn har minoritets-etnisk bakgrunn. Kun felles landtilknytning kan bli et for snevert tilknytningsgrunnlag.

Barneverntjenesten bør sikre seg at slekningene er positive til intergrasjon i det norske samfunnet og at de vil tillate barnet tilknytning til dette samfunnet.

Foreldreskapets symbolske verdi er stort i norsk sammenheng og i enda større grad i mange minoritetsetniske miljøer. Det oppfattes derfor som et ekstra stort inngrep og bidrar til marginalisering av foreldrene dersom ett eller flere av barna må flyttes hjemmefra. Graden av skam og stigmatisering rapporteres å være langt mindre dersom barna kan flytte til et fosterhjem i slekt eller nettverk. Brukermedvirkning er av særlig stor betydning for å finne plasseringsmuligheter innenfor barnets slekt og familiens nære nettverk.

Tilsyn med fosterhjemmet

Kommunen skal gjennom tilsynet med fosterhjemmet, vurdere om barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn blir ivaretatt på en hensiktsmessig måte, herunder samiske barns rett til å ivareta språk og kultur (fosterhjemsforskriften § 8).

I stortingsmelding nr 15 (2000-2001) om nasjonale minoriteter i Norge, vises det til at det er en menneskerett å få skape sin egen identitet.  Alle med tilknytning til en minoritet skal selv få avgjøre om man vil bli behandlet som tilhørende en nasjonal minoritet eller ikke.

Selv om det er ønskelig å rekruttere flere fosterhjem fra innvandrermiljøer, er det viktig å ha med seg at en del barn og ungdom ikke ønsker å bo i fosterhjem hos noen med samme kulturbakgrunn som dem selv. Dette har kommet til uttrykk i et prosjekt i regi av Forandringsfabrikken (Minoritetsråd), som involverte 70 barn og unge mellom 12 og 22 år med minoritetsbakgrunn:

De fleste av oss har klare meninger om vi ønsker å bo i fosterfamilie fra samme kultur eller ikke. Noen av oss ville det svært gjerne da vi var barn, det føltes trygt. De fleste av oss unge som har deltatt i prosjektet, ønsker ikke dette. Vi ønsker å bo i en norsk  familie, fordi det er i Norge vi nå bor og skal bo fremover. Vi ber dere om at foreldrene våre ikke får styre dette for oss ungdommer og at vi i hvert fall etter 10 år må få bestemme selv.
God praksis
  • Tilrettelegg for brukermedvirkning

Som i andre sammenhenger hvor brukermedvirkning er en sentral faktor vil ulike former for nettverksmøter, for eksempel etter Familierådsmodellen, kunne være hensiktsmessig.

Ressurser

Veilederne vil kunne bidra til felles forståelse av oppgaver og ansvar og virke konfliktforebyggende internt i familier, men også mellom familien og kommunen eller andre offentlige organer.

  • Kurs i PRIDE-programmet (Bufetat)

Kurs i PRIDE- programmet som omhandler de spesielle forhold som er knyttet til fosterhjemsplassering av barn fra minoritets-etniske grupper i egen slekt og nettverk.

Begrunnelser fra jus/styringsdokumenter
  • I FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, artikkel 27 heter det at «i de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter skal de som tilhører slik minoritet ikke nektes retten til sammen med andre medlemmer av sin gruppe å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion eller bruke sitt eget språk.»
  • FNs barnekonvensjon, artikkel 30 gir samme rettighet til barn.I konvensjonens artikkel 20.3 heter det at: «Når løsninger overveies skal det tas tilbørlig hensyn til ønskeligheten av kontinuitet i barnets oppdragelse og til barnets etniske, religiøse og kulturelle og språklige bakgrunn».
  • I henhold til fosterhjemsforskriften § 4 skal barneverntjenesten, i forbindelse med valg av fosterhjem til det enkelte barn at vurdere om fosterforeldrene har de nødvendige forutsetninger til å ivareta det enkelte barns særlige behov.
  • Kommunen skal, gjennom tilsynet med fosterhjemmet, vurdere om barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn ivaretas på en hensiktsmessig måte, herunder samiske barns rett til å ivareta språk og kultur (fosterhjemsforskriften § 8).
Forskning/kunnskapsgrunnlaget

Historisk har barnevernets arbeid vært preget av en assimilerende holdning hvor integrering og fornorskning har vært et siktemål. Dette står i kontrast til internasjonale avtaler av nasjonalt lovverk som slår fast at barn har rett til å bevare sitt språk, religion og kulturelle egenart. Utfordringene øker med avstanden mellom fosterbarn og fosterforeldre på disse områdene. (Bufdir/M. Skytte 2013)

I stortingsmelding nr 15 (2000-2001) om nasjonale minoriteter i Norge, vises det til at det er en menneskerett å få skape sin egen identitet. Det sies videre at alle med tilknytning til en minoritet selv skal få avgjøre om man vil bli behandlet som tilhørende en nasjonal minoritet eller ikke, og man beklager den fornorskingspolitikk som tidligere har blitt ført på området.

Sanne Hofmann sier i sin juridiske utredning at: «barnets kulturelle bakgrunn skal ha stor vekt i barnets beste-vurdering når barnet skal plasseres utenfor familien. Bare når det ikke er til det enkelte barns beste å plassere det innenfor dets egen kultur, kan man se bort fra dette.» (ibid)

I følge M. Skytte (Bufdir 2013) bygger menneskerettighetserklæringen på et essensialistisk kulturbegrep. Det innebærer at man oppfatter kultur som avgrensede, lukkede univers med sett av verdier og tradisjoner som mer eller mindre statiske overføres fra generasjon til generasjon. Denne oppfatningen har, ifølge henne, etter hvert blitt erstattet av en kontekstuell kulturforståelse, hvor man isteden er opptatt av hvordan kultur skapes, forhandles, fortolkes og brukes av mennesker i interaksjon og samhandling i hverdagen. Derigjennom erkjenner man at det kan være store kulturforskjeller også mellom mennesker som har samme opprinnelses land på grunn av alder, kjønn, klasse, religiøs overbevisning. Følgelig kan spesifikke normer og verdier variere selv innenfor samme folkegruppe eller om de har samme landbakgrunn. Dette er elementer som understreker behovet for å finne fosterhjemsløsinger innenfor barns slekt eller nære nettverk i saker hvor barn har minoritets-etnisk bakgrunn og hvor kun felles landtilknytning kan bli et for snevert tilknytningsgrunnlag. I tillegg må man selvfølgelig også vurdere eventuelle fosterforeldres evne til tilknytning til det norske samfunnet slik at de både kan samarbeide med myndighetene om fosterhjemsplasseringen, og sørge for god generell integrering.

Foreldreskapets symbolske verdi er stort i norsk sammenheng og i enda større grad i mange minoritetsetniske miljøer. Det oppfattes derfor som et ekstra stort inngrep og bidrar til marginalisering av foreldrene dersom ett eller flere av barna må flyttes hjemmefra. Graden av skam og stigmatisering rapporteres å være langt mindre dersom barna kan plasseres innen for familien i et fosterhjem rekruttert i slekts- eller nettverksfosterhjem. (Møller og Skytte 2004 i Bufdir/Møller 2013)ibid) Det er derfor grunn til å understreke verdien av alle bestrebelser som kan føre til høy grad av brukermedvirkning.

Selv om det er ønskelig å rekruttere flere fosterhjem fra innvandrermiljøer, er det viktig å ha med seg at en del barn og ungdom ikke selv ønsker å bo i fosterhjem hos noen med samme kulturbakgrunn som dem selv. Dette har kommet til uttrykk i et prosjekt i regi Forandringsfabrikken (Minoritetsråd), som involverte 70 barn og unge mellom 12 og 22 år med minoritetsbakgrunn.