Den siste tiden har VG skrevet flere saker om barn og unge som bor alene på institusjoner rundt om i landet. Noen av disse sakene dreier seg om såkalte enetiltak. Her er en oversikt over enetiltak og andre tiltak om barn som bor alene på institusjon. 

Definisjon og fakta

Enetiltak er et opphold i godkjent eller kvalitetssikret barneverninstitusjon der barn ikke bor sammen med andre barn og dette er begrunnet særskilt i forhold knyttet til ivaretagelse av barnet, ansatte eller andre.

- Bufdir legger til grunn at slike tiltak skal være nøye vurdert og hovedtilnærmingen er at barn og unge som trenger opphold i en barneverninstitusjon, skal få det i et gruppetilbud. Derfor er enetiltak noe vi mener skal brukes med varsomhet og i minst mulig grad, sier Mari Trommald, direktør i Bufdir.

Imidlertid er det tilfeller hvor enetiltak både er nødvendig og ønskelig for det spesifikke barnet/ungdommen. Det er i noen tilfeller helt nødvendig for det enkeltes barns omsorg, sikkerhet og trygghet.

Hvem er i enetiltak?

Generelt kan vi si at dette er barn og unge som trenger spesielt tilrettelagt omsorg og behandling. Disse ungdommene har store og komplekse utfordringer som gjør dem ekstra sårbare i samværet med andre ungdommer som også har store og sammensatte behov. Dette gjelder også barn/unge som kan være til skade for seg selv eller andre.

Mange av barna som bor i egne institusjonsopplegg ønsker et slikt tilbud og samtykker til slik plassering.

Lovregulering

Enetiltak er lovregulert på lik linje med andre institusjonsopphold. De samme lover, forskrifter og retningslinjer gjelder som når barn bor sammen med andre på institusjon. Enetiltak skal ikke være isolasjon. De samme prinsippene gjelder for barn som bor alene på institusjon, som for barn som bor sammen med jevnaldrende på institusjon. Målet er at barnet/ungdommen skal få gå på skole sammen med jevnaldrende, delta på fritidsaktiviteter, kunne ha besøk og bevege seg fritt.

- Bufdir setter nå i gang forskning som ser på bruk av enetiltak, i tillegg til en intern gjennomgang i etaten. Med dette grunnlaget vil vi kunne vurdere grundig om det er behov for egen lovregulering av enetiltak eller andre velegnede tiltak, forklarer Trommald.

Enetiltak i dag

Etter flere alvorlige hendelser i 2016-2017 besluttet Bufdir å kartlegge omfanget av enetiltak, hvem som plasseres i enetiltak, og hvilke alternativer som eventuelt kan erstatte enetiltak.

De siste to årene har det vært en tydelig nedgang i bruken av enetiltak. Det jobbes i alle regioner med å begrense bruken av enetiltak, og direktoratet ser tydelige resultater på dette. Noe av den kraftige nedgangen skyldes også en presisering av definisjonen av enetiltak slik det ble rapportert inn til Bufdir. I perioden 1.05.19 – 31.08.19 var det registrert 83 enetiltak.

- Direktoratet så med bekymring på økningen og i styringssignaler fra Bufdir ble det påpekt til både kommunene og Bufetats regioner at bruken skulle ned. Siden midten av 2018 til i dag, er også bruken gått markant ned. Og siden november 2018 er det kun fire nye barn som er på enetiltak, sier Trommald.

Det jobbes også med alternativer. Det er etablert to institusjoner i samarbeid med psykisk helsevern for å kunne gi et tilbud til barn med særlige og komplekse behov. I tillegg jobber Bufetat med å videreutvikle tilbud til barn som er til skade for seg selv eller andre.

Hvordan skjer en plassering i et enetiltak?

Det er egne inntaksenheter i Bufetat som bestemmer om det skal bli et enetiltak eller ikke. Enhetene har dialog med kommunene og de private leverandørene om dette, samt barnet/ungdommen det gjelder. Dersom leverandøren ikke kjenner barnet fra tidligere, skal leverandøren komme med et faglig tilbud som er basert på Bufetats beskrivelse av barnet og dets behov. Dersom plasseringen er i et gruppetiltak, må også leverandøren foreta en vurdering av hvordan barnet passer sammen med barna som allerede bor i tiltaket. Denne vurderingen er grunnlag for videre drøfting med Bufetats inntaksenhet. Dersom leverandøren kjenner barnet fra tidligere, vil deres vurdering av barnets behov være nyttig for inntaksenheten i deres vurdering av hva som vil være rett tiltak, og da sammen med andre informasjonskilder som kommunen og barnet selv.

Økonomi

- I Norge har en valgt å ha mange, små barnevernsinstitusjoner i stedet for færre større institusjoner. De skal ligne mest mulig på vanlige hjem og det skal bestrebes at barna kan bo i nærheten av lokalsamfunnet de kommer fra, så langt det lar seg gjøre. Slike institusjonsplasser er relativt dyre, og enetiltak kan være svært dyre, sier Trommald.

Prisene kan variere veldig avhengig av behov og i 2019 var gjennomsnittsprisen på et enetiltak 18.700 per døgn på institusjon.

Barn som bor alene

Det er andre tilfeller enn enetiltak hvor barn og unge bor alene i institusjoner over kortere perioder selv om det ikke er særskilt bestemt. Det kan være tilfeldige grunner, at noen akkurat har flyttet ut og man venter på nye beboere eller at det er barn som har flyttet så mye på kort tid at det beste vil være å bli værende, selv om det betyr at man bor alene.

I tillegg er det individuelle behandlingstiltak som blir kalt «turer». Slike turer innebærer at barnet/ungdommen i en begrenset periode forlater eller ikke returnerer til institusjonsavdelingen der ungdommen bor. Ungdommen oppholder seg i denne perioden på en hytte eller i et hus som er godkjent som en del av institusjonen, men som ligger i lengre geografisk avstand fra institusjonsavdelingen der ungdommen bor.

- Slike turer må være frivillige og det er ikke anledning til å bruke fysisk tvang eller trusler om det for å få med seg barnet/ungdommen. Hvis ungdommen vil tilbake til institusjonen skal det legges til rette for at beboeren får returnere, forklarer Trommald.

Bufdir har nylig gitt en tolkningsuttalelse som skjerpet inn og tydeliggjorde muligheten og de juridiske rammene for slike turer.